Smart City Expo i Barcelona er et spennende arrangement. Sammenlignet med tilsvarende arrangement i Sverige, Stockholm Smart City Expo Siden jeg besøkte arrangementet i Barcelona i 2023 og 2024, er det mye større og mer internasjonalt. Både Amerika og Asia er til stede. Det er også stor tilstedeværelse fra de arabiske landene. Arrangementet er stort, og mange utstillere har slått seg sammen land for land, og med naboland, for å danne delegasjoner som deler plass på messegulvet.
Få sensorer og dingser – fokus på vanlige utfordringer
I tillegg til utstillingsgulvet var det flere store scener med paneler og forelesninger. Dessverre ga disse ikke mye. Det meste av det som ble sagt var generisk, og de gikk aldri i dybden på lærdommer eller løsninger. De uoffisielle scenene var desto mer interessante og presenterte ofte spesifikke løsninger og mer dyptgående temaer.
En annen observasjon var at det ikke var så mange faktiske sensorer eller dingser på messen. I stedet dominerte byer og større selskaper med et bredere fokus på prosjekter og ulike typer vanlige problemer.
Selvfølgelig hadde AI en stor tilstedeværelse. Det var imidlertid behov for mer fokus på hvordan IoT-data kan berike maskinlæringsmodeller, snarere enn hvordan AI er nødvendig for IoT-funksjonalitet.
Vanskelig å vise målbare effekter
En innsikt er at innføringen av Tingenes internett og ideen om smartbyen er nå en verdensomspennende bevegelse. Ikke bare noe som skjer i visse deler av verden eller noen få byer.
Mange beskriver pilotprosjektene sine og hvordan det er vanskelig å skalere opp og koordinere alle dataene som samles inn. Man skulle gjerne fått et sammenhengende bilde av alle de ulike initiativene i byen og regionen. Det er imidlertid vanskelig når man har å gjøre med mange ulike systemer, organisasjoner og personer som skal samarbeide i en felles retning. Dette skaper en treghet som flere jeg snakket med uttrykte irritasjon over. Til slutt var det også en vanlig opplevelse at det ennå ikke har vært mulig å peke på konkrete målbare effekter. Konkrete forretningscaser er en sjeldenhet.
Spørsmålene som ble stilt til byene
Jeg startet med de samme spørsmålene som ble stilt tidligere år:
- Hvilke er dine mest vellykkede? Tingenes internett– eller smartbyløsninger?
- Hvilke effekter har du oppnådd?
- Har du målt effektene, og har du tall for målingene?
- Hva er dine største utfordringer nå og de neste 1–2 årene?
Slik reagerte byene
Her er et utvalg av alle byene som deltok under Smart City Expo verdenskongress i Barcelona i 2024.
Bordeaux Métropole
Bordeaux Métropole er en administrativ region i Frankrike som samler 28 kommuner. Her brukes IoT blant annet til eiendomsforvaltning for idrettsanlegg. Det er fortsatt snakk om individuelle applikasjoner i hvert område, og ingen har egentlig skalert opp ennå. De jobber fortsatt i vertikaler, og det finnes ingen felles plattform eller felles nettverk for IoT.
Smart Dublin
I Dublin har de kommet langt med værstasjoner og har også sensorer for flom, samt for livbøyer. For eksempel har de klart å redde fem heltidsjobber som tidligere måtte sjekke livbøyene. De prioriterer klimarelaterte løsninger. Blant annet ønsker de å måle i sine lavutslippssoner.
Dublin har samarbeidet i anskaffelsene i fire kommuner, hvor det i stedet for én løsning er anskaffet fire løsninger. Hver kommune har deretter brukt én løsning hver. Etter en periode har det blitt gjennomført en evaluering. Hvis en bestemt løsning viser seg å være bedre enn de andre, har de andre kommunene kunnet bytte til den løsningen uten å måtte gjøre en ny anskaffelse. På denne måten håndteres risikoen for å anskaffe én enkelt løsning som man deretter sitter fast med.
En innsikt fra å anskaffe på denne måten var at de leverandører De som ikke tilbød en helt ferdig løsning ”ut av boksen”, men i stedet sa at de ville jobbe iterativt for å komme frem til løsningen som til slutt passet klienten, var leverandørene som gjorde det bedre og som deretter ble beholdt.
Karlsruhe
I den tyske byen Karlsruhe, en LoRaWAN-nettverk og måler blant annet fuktigheten i trær. Det finnes ingen effektmålinger ennå, men dashbord hvor du kan se verdiene som kommer inn.
Utfordringene i årene som kommer handler om penger, ressurser og informasjon. og nettsikkerhet.
Det finnes motiverte folk, men ikke noe reelt nettverk der man kan dele informasjon. Det er uklart hvem som har hvilke sensorer, og det finnes mange administrasjoner der folk ikke snakker med hverandre. Mer åpenhet er nødvendig.
Tianjin
I byen Tianjin i Kina brukes IoT til transportere og å måle hastigheter og trafikk på veier. Dette gjøres gjennom Green Wave, hvor trafikklys koordineres for å optimalisere trafikkflyten forbi flere tilkoblede trafikklys. På denne måten minimeres antall oppbremsinger og akselerasjoner, samt tiden bilene står stille.
Byen Pilsen
I Pilsen i Tsjekkia jobber de med trafikkstyring, sikkerhet, LoRaWAN-nettverk, vannlekkasje, luftkvalitet og isdannelse på veier. Blant annet har de 4000 vannsensorer som måler vannlekkasje og andre sensorer som måler karbondioksid og støvpartikler. De bruker AI til å lage prognoser.
I tillegg til IoT jobber de hardt for å prøve å holde befolkningen i byen, ettersom mange flytter til andre større byer rundt om i landet eller i utlandet. De jobber med å utdanne befolkningen sin i ung alder om entreprenørskap og foretak. Ved å støtte innovasjon gjennom hackathons og lignende utfordringer for unge og studenter, samt støtte oppstartsbedrifter, prøver de å fremme entreprenørskap i byen for å skape nye arbeidsplasser og en interesse for byens unge til å bli værende i byen selv som voksne.
Roma
Den italienske hovedstaden har en plan for å bygge en smartby. Det første fokuset er å ha en infrastruktur for kommunikasjon. Der investerer de nå tungt i utrullingen av 5G og WiFi-nettverk. I fremtiden planlegger de å investere i avfallshåndtering, mobilitet og sikkerhet knyttet til smartbyen. For avfallshåndtering ønsker de å jobbe på forespørsel og bare tømme søppelbøtter når de er fulle i stedet for en statisk tidsplan. For trafikk installerer de 2000 høyoppløselige 5G-kameraer, slik at maskinlæring kan redusere trafikkork ved hjelp av forutsigbare trafikkmønstre. De ønsker også å øke sikkerheten ved å kunne overvåke overfylte steder.
De største utfordringene vi ser for dette arbeidet er i følgende rekkefølge: penger – kompetanse – kultur.
Smartbyen Berlin
I Berlin Det finnes et samarbeidsinitiativ for en smartere by kalt Gemeinschaftam Digital. I dette er et av prosjektene Kiezbox 2.0, som er solcelle- og batteridrevne bokser som er utplassert i byen. En funksjon av disse er å bygge et maskenettverk som kan tilby Wi-Fi til kritisk personell så vel som den generelle befolkningen i nødsituasjoner i byen. En annen funksjon til disse boksene er at de kan måle ting som temperatur, luftkvalitet og støy. Disse dataene kan gjøres tilgjengelige via et LoRaWAN-nettverk for publikum eller ulike aktører i byen.
Et annet prosjekt var Smartvann. Dette har som mål å støtte planleggingen av en blågrønn infrastruktur i byen. Samtidig som disse forberedende tiltakene for fremtidige klimaendringer implementeres, er målet også å kunne varsle befolkningen ved for eksempel kraftig nedbør. Konkrete initiativer i denne forbindelse er: et digitalt planleggingsverktøy for byplanlegging, med fokus på grønn og blå infrastruktur; en webapplikasjon som kan brukes til å visualisere de ulike delene av en blågrønn infrastruktur og demonstrere de positive effektene av disse; et konsept for digital kommunikasjon ved flomfare under kraftig nedbør.
Det tok omtrent to å sette opp samarbeidsinitiativet, og nå jobber de med det ovennevnte prosjektet.
Wiesbaden
En annen tysk by på stedet var Wiesbaden. Her jobber de blant annet med et mobilitetsprosjekt kalt DIGI-V, hvor de bruker kameraer og sensorer til å lage dynamiske trafikkskilt som kan gi informasjon om optimale ruter. Disse kameraene og sensorene er installert i trafikklysene langs hovedgatene i Wiesbaden og kan også samle inn data om miljø og forurensning. Alle dataene samles inn på en plattform, og ved hjelp av det innsamlede bildet kan trafikken deretter justeres i fremtiden.
De prøver å få alle de forskjellige partene til å ikke bruke sine egne sensorer eller deler som da ikke fungerer med resten av systemet. De prøver også å samle inn og konsolidere alle dataene for å få en felles oversikt. De tre vanskeligste tingene du ser i dette prosjektet er: ledelse – kommunikasjon – politikk.
Seongnam
I Seongnam i Sør-Korea IoT ble startet i 2009 og måler blant annet vann- og luftkvalitet. Dette gjøres på noen få spesifikt utvalgte steder i byen. En digital tvilling er bygget for å simulere hvordan en flom i elvene vil påvirke byen time for time, slik at man kan planlegge for en slik situasjon.
Vi jobber også mye med drone og leverer blant annet både mat og medisinske forsyninger med drone til folk i Seongnams sentrale park. Et problem fremover angående smartbyen er at det vil være mange avdelinger og administrasjoner som må samarbeide.
Liverpool byregion
I Liverpool-regionen måles luftforurensning rundt byen Liverpool. Her gjøres det noen målinger som er mer generelle, men også mer presise målinger for studier ved universitetet. For eksempel har man innført hydrogenbusser, og man ønsker å måle om det er noen endring i luftkvaliteten når bussene kjører forbi målestasjonene.
Det har vært tidligere initiativer der de ønsket å telle antall personer som passerte gjennom bestemte gater eller områder. En måte de testet på var å samarbeide med butikker som installerte sensorer i butikkfasadene sine. Enten sensorer som telte individer ved hjelp av visuell tilstedeværelse, eller sensorer som kunne oppdage når enheter med WiFi-tilkobling, for eksempel mobiltelefoner, passerte forbi.
En utfordring er å få oversikt og felles kontroll over alle sensorer i byen. Dette er vanskelig med mange partnerskap, for eksempel alle butikkeiere. Kvaliteten fra de ulike butikkene kunne variere mye ettersom sensorer ble flyttet eller omorientert når butikken for eksempel omorganiserte møblene i butikkvinduet. De innsamlede dataene er da ikke på langt nær like sikre eller ensartede.
Smartbyen Busan
I Busan, Sør-Korea nest største byen, har brukt en litt annerledes tilnærming til å jobbe med innovasjon knyttet til IoT. Det finnes et distrikt i Busan som heter Eco Delta City, hvor bedrifter kan pilottester av sine produkter og tjenester mot en reell befolkning. Som et levende eksperiment er de som bor i distriktet testobjekter. Blant annet har de testet hvordan man bruker sensorer og data for å evakuere bygninger effektivt i tilfelle et jordskjelv.
Problemet med utviklingen av IoT er at alle bruker forskjellige typer data og datastrukturer, samt forskjellige plattformer og modeller. For eksempel bruker hver by forskjellige varianter av disse, og det blir vanskelig å få alle til å samarbeide og dele data med hverandre.
Malaysia, Smart City Alliance
Ingen by fra Malaysia var representert, men jeg snakket med noen som kjente til flere initiativer som er på gang i landet. De måler mye relatert til geospatial overvåking, som å oppdage jordskred ved jernbanespor eller andre kritisk infrastruktur. Det finnes også systemer for måling og administrasjon av parkeringsplasser.
Du kjøper billige sensorer, og alle dataene er forskjellige fordi alle kommuner i Malaysia bruker forskjellige silobaserte løsninger.
For å vite hvor langt en by har kommet i Malaysia, har det blitt introdusert en skala for hvor teknologisk modne byene er. På denne skalaen kan man være på forskjellige nivåer. Jeg ble fortalt at for øyeblikket bare noen få byer har gått opp til et høyere nivå. Det som imidlertid var viktig, var at de nå har en måte å måle og sammenligne sin teknologiske utvikling på. Hvis et slikt system eksisterte felles over hele verden når det gjelder IoT/Smart City, ville jeg sannsynligvis ikke ha trengt å skrive dette blogginnlegget...
Jeg fikk endelig vite at Sørøst-Asias første smartby-messe skal avholdes neste år, og at Malaysia er vertslandet. Følg med for denne kommende september 2025.
Swedish
Danish
Norwegian
Finnish
English
German
Dutch